Tiden går så fort, det skremmer meg, et halvt år igjen så drar jeg hjemmefra. Huff, som jeg gruer meg, tenk at jeg må reise fra mamma og det miljøet jeg har hatt rundt meg i 18 år. Det blir rart, veldig rart. Men på samme snodige måte er det noe inni meg som gleder seg veldig til å flytte. Det å få noe eget, kjøpe gardiner, kopper og fat og bestemme selv hvordan jeg vil ha det. Jeg får noe som blir mitt eget, trenger ikke ha ting der som jeg ikke syns noe om, bare ting jeg liker som er i min stil. Tror kanskje grunnen til at jeg gleder meg er at jeg håper forholdet jeg er i varer til da. Når jeg prater i vei og fantaserer om hvor jeg kommer til å ende opp, og hvordan det blir å se ut der hører jeg alltids ” Du mein væll korsn vi får da?”. Vi prater og fantaserer om slikt ofte, ganske ironisk egentlig. For vi har bare vært sammen i noen måneder. Og forhold tar slutt hele tiden, hvilken garanti har jeg på at vi holder ut sammen? Men det føles som vi har vært sammen i en evighet, mulig på grunn av at vi hadde mye problemer for og få være sammen i starten og at vi kjente hverandre fra før av.
Nå har vi et pendlingsforhold, møtes hver helg og det er kjempetungt. Jeg gleder meg så til hver helg at man skulle tro det var julaften, får jeg ikke helga sammen med han er uken min nærmest totalt ødelagt. Jeg er så sinnsykt glad i den fyren, dere aner ikke. Han er nok motivasjonen min for å klare dette året, for det er veldig krevende. Føles ut som jeg har et fjell av en sekk på skuldrene som må gjøres, men jeg blir aldri ferdig. Kommer alltid noe nytt med en gang jeg føler jeg har mestret noe.
Når jeg prater om julaften, så minner det meg på hvor trygt og koselig det er hjemme hos mamma. Hun er alltid der når jeg trenger henne, og jeg er helt avhengig av en dose mamma om dagen. Så jeg er spent på hvordan jeg skal klare meg alene.
Husredd er jeg også! Hjemme MÅ jeg låse døra til soverommet til mamma og samboeren hennes når jeg er alene. Jeg er helt sikker på at det er ett eller annet der som er ute etter meg hver gang de forlater huset! Huff, hvis jeg mot formodning må inn på boden som ligger innefor rommet, så springer jeg fort inn og ut! Raskere enn min egen skygge vil jeg tør påstå.
Tilbake til hovedtemaet, det at tiden går fort irriterer meg, for dagen er plutselig borte! Jeg står opp, drar meg til badet og steller meg for så å sette på vannkokeren mens jeg lager min faste frokost, to knekkebrød og en kopp Earl Grey te på siden. Det er den beste tiden på morgenen, har varmen i meg en liten stund. Så lukkes døren til skolen opp for meg, og det er 5-7 timer med kulde å se frem til. Takk gud for mitt fleecepledd og de to varmerørene på veggen! Så kommer jeg hjem, sover, spiser,litt trening, lekser, mer lekser og vips så roper sengen navnet mitt. Dagen er over, og jeg er en dag nærmere helg.
Det er positivt, helg altså, da er det avslapping med eller uten jobb. Uten er det beste, da er det to himmelske døgn sammen med min kjære, ingenting slår det, INGENTING. Sånn sett gjør det meg ingenting at dagene flyr, det er det at jeg blir eldre som skremmer meg. Må søke meg inn på høyskole snart, har ikke anelse på hva jeg skal gjøre i fremtiden. Noe må jeg jo gjøre, kan ikke stå og vente på burgere og scanne varer på Statoil for evig. Men hva, det er det som er det store spørsmålet. Barnevernspedagog, førskolelærer eller sykepleier? Det ene er bedre enn det andre etter det jeg hører fra forskjellige mennesker. Hjemme er det følgende som bekymrer ”er det godt nok betalt?”, ”vil ikke du skal slite med økonomien ” og ”må du ikke bli gravid før du har fått deg en utdanning frøken”. Stress, slit og press, stort press. Trodde man skulle leve livet når man var ung, det får man jo ikke tid til og det er trist, plutselig er man i overgangsalderen og ingenting er bra nok,man føler seg som et innskrukket eple og det er tusen ting man angrer på.
Men denne tiden, hvem eller hva er det for noe egentlig? Hva er dette som kan bestemme om dagene skal gå like fort som et F16-fly på tur, eller like sakte som en skilpadde med en kraftig lungebetennelse. Jeg vet ikke helt om jeg liker denne ”tingen”, hvis jeg kan ta meg til rette og kalle den det. For som regel gjør den det motsatte av det jeg vil. Hvis jeg trenger hvert minutt og sekund iløpet av en dag, så forkorter den dagen,den hellige dagen som skulle være min. Mens hvis jeg gleder meg til noe, eller er syk så skal dagene føles ut som et langt vondt år.
Syns det virker som at når vi er ”små” lengter vi til å bli eldre. Når man endelig blir atten tenker vi ”YESS” nå er jeg gammel nok til å ta vare på meg selv. Det å kunne gå ut på bygdas faste uteplass og faktisk slippe inn er jo helt fantastisk. Man kan kjøpe røyk og drikke selv og rett og slett bare leve livet. Så plutselig er man drittlei fylla og det å ligge over dassen å spy dagen derpå. Man lengter da tilbake til den gode barndommen, der man ikke hadde noen bekymringer eller fyllenerver. Hvis ikke vil man nå ta seg sammen, stifte familie og virkelig starte på livet. Så når man de berømte førtiårene,da kjøper man seg en motorsykkel eller ligger å syns synd i seg selv fordi man føler seg gammel og skrukken! Det virker som om alle blir misfornøyde med tiden her, og lengter tilbake. Tilbake til ungdom og festing, den bekymringsløse tiden. Så kan vi stille oss spørsmålet, hvorfor er det slik ? Hvorfor lengter vi altid fremover eller tilbake, hvorfor er det så vanskelig å bare leve i nuet?
