Søndag

Hva er poenget med søndager egentlig? Jeg syns søndag er den kjipeste dagen av dem alle og er ikke spessielt glad i denne såkalte "hellige" dagen! Det er den dagen man må dra eller bli forlatt og det er dagen før man må tilbake på skolen. Er det noe positivt med det?
Eneste postive jeg kommer til å tenke på, er at man man kan ligge lenge i sengen sammen med den personen som betyr mest. Det er godt, veldig godt. Det gjør søndag til en ok dag, når jeg tenker meg om.

Altså er det noen som faktisk får søndagen til å bli en ganske god dag.

Mest av alt. <3

Essay

Tiden går så fort, det skremmer meg, et halvt år igjen så drar jeg hjemmefra. Huff, som jeg gruer meg, tenk at jeg må reise fra mamma og det miljøet jeg har hatt rundt meg i 18 år. Det blir rart, veldig rart. Men på samme snodige måte er det noe inni meg som gleder seg veldig til å flytte. Det å få noe eget, kjøpe gardiner, kopper og fat og bestemme selv hvordan jeg vil ha det. Jeg får noe som blir mitt eget, trenger ikke ha ting der som jeg ikke syns noe om, bare ting jeg liker som er i min stil. Tror kanskje grunnen til at jeg gleder meg er at jeg håper forholdet jeg er i varer til da. Når jeg prater i vei og fantaserer om hvor jeg kommer til å ende opp, og hvordan det blir å se ut der hører jeg alltids ” Du mein væll korsn vi får da?”. Vi prater og fantaserer om slikt ofte, ganske ironisk egentlig. For vi har bare vært sammen i noen måneder. Og forhold tar slutt hele tiden, hvilken garanti har jeg på at vi holder ut sammen? Men det føles som vi har vært sammen i en evighet, mulig på grunn av at vi hadde mye problemer for og få være sammen i starten og at vi kjente hverandre fra før av.

Nå har vi et pendlingsforhold, møtes hver helg og det er kjempetungt. Jeg gleder meg så til hver helg at man skulle tro det var julaften, får jeg ikke helga sammen med han er uken min nærmest totalt ødelagt. Jeg er så sinnsykt glad i den fyren, dere aner ikke. Han er nok motivasjonen min for å klare dette året, for det er veldig krevende. Føles ut som jeg har et fjell av en sekk på skuldrene som må gjøres, men jeg blir aldri ferdig. Kommer alltid noe nytt med en gang jeg føler jeg har mestret noe.
Når jeg prater om julaften, så minner det meg på hvor trygt og koselig det er hjemme hos mamma. Hun er alltid der når jeg trenger henne, og jeg er helt avhengig av en dose mamma om dagen. Så jeg er spent på hvordan jeg skal klare meg alene.

Husredd er jeg også! Hjemme MÅ jeg låse døra til soverommet til mamma og samboeren hennes når jeg er alene. Jeg er helt sikker på at det er ett eller annet der som er ute etter meg hver gang de forlater huset! Huff, hvis jeg mot formodning må inn på boden som ligger innefor rommet, så springer jeg fort inn og ut! Raskere enn min egen skygge vil jeg tør påstå.

Tilbake til hovedtemaet, det at tiden går fort irriterer meg, for dagen er plutselig borte! Jeg står opp, drar meg til badet og steller meg for så å sette på vannkokeren mens jeg lager min faste frokost, to knekkebrød og en kopp Earl Grey te på siden. Det er den beste tiden på morgenen, har varmen i meg en liten stund. Så lukkes døren til skolen opp for meg, og det er 5-7 timer med kulde å se frem til. Takk gud for mitt fleecepledd og de to varmerørene på veggen! Så kommer jeg hjem, sover, spiser,litt trening, lekser, mer lekser og vips så roper sengen navnet mitt. Dagen er over, og jeg er en dag nærmere helg.

Det er positivt, helg altså, da er det avslapping med eller uten jobb. Uten er det beste, da er det to himmelske døgn sammen med min kjære, ingenting slår det, INGENTING. Sånn sett gjør det meg ingenting at dagene flyr, det er det at jeg blir eldre som skremmer meg. Må søke meg inn på høyskole snart, har ikke anelse på hva jeg skal gjøre i fremtiden. Noe må jeg jo gjøre, kan ikke stå og vente på burgere og scanne varer på Statoil for evig. Men hva, det er det som er det store spørsmålet. Barnevernspedagog, førskolelærer eller sykepleier? Det ene er bedre enn det andre etter det jeg hører fra forskjellige mennesker. Hjemme er det følgende som bekymrer ”er det godt nok betalt?”, ”vil ikke du skal slite med økonomien ” og ”må du ikke bli gravid før du har fått deg en utdanning frøken”. Stress, slit og press, stort press. Trodde man skulle leve livet når man var ung, det får man jo ikke tid til og det er trist, plutselig er man i overgangsalderen og ingenting er bra nok,man føler seg som et innskrukket eple og det er tusen ting man angrer på.

Men denne tiden, hvem eller hva er det for noe egentlig? Hva er dette som kan bestemme om dagene skal gå like fort som et F16-fly på tur, eller like sakte som en skilpadde med en kraftig lungebetennelse. Jeg vet ikke helt om jeg liker denne ”tingen”, hvis jeg kan ta meg til rette og kalle den det. For som regel gjør den det motsatte av det jeg vil. Hvis jeg trenger hvert minutt og sekund iløpet av en dag, så forkorter den dagen,den hellige dagen som skulle være min. Mens hvis jeg gleder meg til noe, eller er syk så skal dagene føles ut som et langt vondt år.

Syns det virker som at når vi er ”små” lengter vi til å bli eldre. Når man endelig blir atten tenker vi ”YESS” nå er jeg gammel nok til å ta vare på meg selv. Det å kunne gå ut på bygdas faste uteplass og faktisk slippe inn er jo helt fantastisk. Man kan kjøpe røyk og drikke selv og rett og slett bare leve livet. Så plutselig er man drittlei fylla og det å ligge over dassen å spy dagen derpå. Man lengter da tilbake til den gode barndommen, der man ikke hadde noen bekymringer eller fyllenerver. Hvis ikke vil man nå ta seg sammen, stifte familie og virkelig starte på livet. Så når man de berømte førtiårene,da kjøper man seg en motorsykkel eller ligger å syns synd i seg selv fordi man føler seg gammel og skrukken! Det virker som om alle blir misfornøyde med tiden her, og lengter tilbake. Tilbake til ungdom og festing, den bekymringsløse tiden. Så kan vi stille oss spørsmålet, hvorfor er det slik ? Hvorfor lengter vi altid fremover eller tilbake, hvorfor er det så vanskelig å bare leve i nuet?

Ett stort NULL!

Jeg hater,hater,HATER teorieksamen!!!

Er så sinnsyk lei av å lese,pugge og motivere meg i flere dager, dra til Fauske, betale 335 kroner, trykke på svaralternativer, for så å stryke! Like før jeg gir opp alt som har med lappen å gjøre. Blir helt nedsyket av å stryke gang på gang. Skjønner ikke hvorfor de lager svaralternativene som de gjør. Må jo være for å tjene penger på at unge nedsykede,umotiverte og triste ungdommer som meg selv driter seg ut gang på gang foran den stygge dataskjermen, som de plasserer oss foran.

Dessuten går dette utover skolen, på grunn av at dette ikke kan gjøres på fritiden.
Det er akkurat som at de ønsker det skal gå noen ille. For man får ikke gyldig fravær for dette fra skolen, enda man ikke har noen mulighet for å gjøre dette utenfor skoletiden, SINNSYKT irriterende.

Er så sinnsykt umotivert, føler meg som det største nullet på jord.

Ting forandrer seg

Idag har jeg hatt en veldig betenkt og dårlig dag, økonomi,savn,venner,dårlig samvittighet,og bekymring har hatt oppmerksomheten min.Jeg syns det er skremmende og se hvor vanvittig fort ting forandrer seg i mitt og mine nærmeste sine liv. Syns ikke det er lenge siden "femkløveren" var en stor del av livet mitt, vi gjorde masse sammen.Hengte sammen nesten gjennom hele ungdomsskolen,på fritiden og var sammen i helgene.Så kommer videregående og nærmest alt forandres med ett knips! Vi spres,noen flytter,kommer nye mennesker og det velges forskjellige veier. Sakte men sikkert mister man mer og mer kontakten med hverandre, selv om man hadde planlagt å besøke hverandre og holde kontakten hele tiden så er det ikke helt enkelt. Man har tross alt hver sitt liv,på hver sin plass.

Jeg har så dårlig samvittighet for å ikke besøkt mine gamle venner nok og holdt kontakten bedre, dette gjelder særlig en bestemt jente som var en av mine nærmeste venninner i 3 år. Hun flyttet til Bodø etter ungdomsskolen, og all kontakten forsvant og det ble stille fra oss begge. Nylig var vi sammen en kveld, vi pratet og jeg så hvor mye om livet hennes jeg ikke viste om, men det virket som det fremdeles var noe igjen av det gamle vennskapet vårt. Heldigvis! Håper virkelig vi får kontakten tilbake hvis jeg flytter til Bodø til neste år.

Alle er forandret nå,det er vell kanskje ikke rart,men det gjør meg på en måte en smule trist. Savner til tider den gode gamle tiden da vi alle var venner,selv om vi hadde våre krangler, så gikk det som regel bra. Er nå en igjen av "femkløveren" som jeg har god kontakt med, og bra er det. Ville gjort hva som helst for den jenta, hun er helt utrolig og jeg er evig takknemmlig for at jeg enda har henne i livet mitt. Hadde en annen god venninne der, vi har det siste året sklidd mer og mer ifra hverandre. Til dags dato har vi ingen kontakt, har skjedd mye mellom oss så jeg angrer på. Mye jeg gjorde og sa feil, men det var nok ikke bare meg. Men på samme tid har jeg det så bra som jeg ikke har hatt det på lenge, er bare når jeg tenker på henne og situasjonen vår at det ikke føles like godt som det skulle gjort. Kommer nok uansett til å huske henne for alltid og være glad i henne.

Er så spent på hvordan årene fremover blir.. Hva jeg skal gjøre og om jeg mister mine nåværende nærmeste venner også, som vell og merke er noen av de beste og skjønneste på jord. Det er jeg redd for, veldig redd for. Elsker dem. <3

Da var første skoledag etter høstferien snart over, det var skikkelig tongt å stå opp idag. Skulle heller vært under den varme og gode dynen min hjemme, istedetfor å sitte her på den iskalde skolen. Holder på å fryse ihjel hver eneste dag, fleecepledd å ullsokker hjelper heller ikke. Nesen og fingertuppene er som istapper hele skoledagen.

Men uansett, denne høstferien som nettopp er ferdig, er den beste høstferien jeg noen gang har hatt. Har vært i Bodø fra høstferien begynte og til sist fredag, vært på besøk, vært sammen med venner og gamle kjente. Skikkelig hyggelig! Hadde ikke vært like hyggelig uten en spesiell person som fortere enn noen gang har begynt å bety masse for meg. Har bare slappet av og tatt livet med ro, uten skolearbeid og bekymringer. Deilig! Hvis man ser bort ifra små, nærmest ubetydelige bekymringer og delvis dårlig samvittighet så er livet herligere enn noen gang! Å det er så godt, at dere aner ikke!
Det eneste som bekymrer meg er økonomien. Har ikke anelse på hvordan jeg skal få alt til å gå i sammen før jul. Med russeklær som skal betales, julegaver og bursdagsgaver som skal kjøpes. Huff! Men ellers er alt bra ! :D

Hei Hei! :)

Jeg heter da Caroline Henriken Moen, er 18 år og er fra Rognan.
Jeg bor sammen med mamma og har ingen søsken! :)
Etter å ha gått Helse & sosial på Saltdal Vgs, og Barne og Ungdomsarbeider på Fauske Vgs, bestemte jeg meg for å gå Almenn påbygging. Dette for å få generell studiekompetanse for å eventuelt gå videre på høyskole, der jeg har tenkt litt på førskolelærer eller sykepleier.
Uansett så satser jeg på at det blir ett bra år! :) Planene etter dette året er som sagt enda ikke bestemt, men får se hva som frister :)

På fritiden min er jeg en god del hjemme og sammen med venner. Noe som betyr veldig mye for meg :) Regner også med at lekser kommer til å ta opp en del tid av fritiden min fremover!